Kan siste spor etter Bjørnehougen Værft bevares?

Les også artikkel om Arne I Hoem sin bok "Skipsbyggingens historie for Kristiansund og Nordmøre"

Fin gammel årgang

Vi målte den opp til 12 x 7 meter

Helt nederst til høyre ser vi bryggene på dette flyfotoet fra 1971.

Bildet fra værftet, ca. 1910

Det gamle vindehjulet er intakt

Tredje etasje var åpen opp i røstet og ga en voldsom romopplevelse!

Brygga så ut til å ha spor av å ha vært flyttet en gang tidligere.

Her fotograferes undersiden gjennom luke i gulvet

Brygga står på steinkar, med langsgående bæring av tømmerstokker under tverrstilte tømmerbjelker

Litt kunstverk var det også plass til

På den gamle tomten til Bjørnehougen Verft i Nordsundet, mellom det gamle Mobil tankanlegg og Sterkoder, står det to eldre brygger med sjel og lang historie. Det kan være fullt mulig å berge den ene, og litt av den andre, og ideen om flytting til Vågen diskuteres.

Litt om bakgrunnen for ideen om å flytte. Umoe arbeider systematisk med å utvikle sine arealer på Dale og i Melkvika til industriparker. Farlige områder sikres, inngjerdes og falleferdige skur og bygninger blir tatt ned. Den nye tid krever forskjønnelse, sikkerhet og utviklede industritomter.
Styret i Umoe Sterkoder ønsker å rydde opp på sitt område, og daglig leder Svein Monsø henvendte seg til Mellemverftet og Sverre J. Svendsen for å få vurdert om det var interesse for å flytte den beste av bryggene, som trolig kan være fra Bjørnehougens Værft på 1800-tallet, til et egnet sted der kystkulturen har rotfeste; altså i Vågen og ved Mellemverftet. Monsø er villig til å stille ressurser til rådighet for å flytte brygga, løfte med mobilkran over på en lekter, og frakte brygga til et nytt sted der den passer inn og kan få en viktig funksjon. Der den står, er eneste alternativet kondemnering.
Sverre J. Svendsen ved Mellemverftet viste straks interesse, sammen med håndverker Odd Inge Bjerkestrand, og det ble tatt kontakt med Mellemverftet Fartøyvernforening for å lodde interessen. Det førte til at Tom Kaasen og Helge Hegerberg ble med på en befaring til Bjørnehougen sammen med Svein Monsø mandag 26. november. Det var en interessant ekspedisjon inne i en godt moden tre etasjes brygge. Tørr og fin innvendig, tett tak og solide konstruksjoner. Slitt utvendig av vær og vind. Trenger absolutt vøling. Og der den står, er det triste omgivelser og forfall. Ingen fremtid.
Spørsmålet meldte seg: "Kan den flyttes? Eller er det saneringsmat for en gravemaskin?"
Vi målte den opp til 12 x 7 meter, og vi kikket mest etter kvaliteter, mindre etter problemområder. Lekter og kran kan få arbeidsrom, og et tilbygg må rives. Alt er mulig i en sjøfartsby som Kristiansund. Her er det selskaper med store ressurser og som har utstyr til å løfte og flytte. Til og med den gamle by-holdningen om å "rive skiten!", ser ut til å være parkert. Noen har allerede ettertrykkelig bevist at brygger kan reddes; ikke bare brennes eller rives, og at råte i brygger kan forvandles til et helt kulturbelte - slik de har maktet på "Tahiti".
Svein Monsø er svært positiv til mulighetene som ligger i å flytte og bevare, og ta kostnaden med dette, og så kan bygget komme til sin rett der det i dag arbeides med fartøyvern, kystkultur og gamle håndverk - ved sjøkanten i Mellemverftet/Holmfjæra.

Bjørnehougen Værft har en interessant historie. Her kan siste bit av et hus på verftsområdet overleve. Verftet ble bygget allerede i 1824, og det er knyttet dyktige skipstømrere som familien Holm og Ole Mæhle til driften på 1800-tallet, og grunnlegger var kjøpmann Peder Clausen. Mæhle var visstnok utdannet som skipskonstruktør i Glasgow - og han var den første i Kristiansund som bygget fartøyer etter tegning.

Bjørnehougen Værft var en tid byens største skipsverft med 150 mann i arbeid, i 1860-årene, under Hans Clausens dyktige ledelse. Det skal ha vært meget god kvalitet over skipene fra Bjørnehougen. Byfogd Lindahls innberetning for årene 1846-50 gir en sterk attest: "Holms konstruerede Skibe udmærker sig med Soliditet, godt Utseende og fortrinlig Seilads forenet med Drægtighed."
Hans Clausen bygget barker til rederier både i Christiania og London, og kundene var fornøyd, og vel så det. To skip må nevnes spesielt fra verftet ved Nordsundet; det er bark "St. Olaf" og bark "Byfoged Lindahl". Begge to ble kjøpt av Nicolay H. Knudtzon III på auksjon i 1859. "Byfoged Lindahl" ble bygget året i forveien.
Bjørnehougen Værft møtte dårlige tider, men det ble en fortsettelse med Hans Clausens firma P. Clausen & Co frem til 1864. I 1868 ble så Ambrosius Holm eier, men han døde etter kun ett år. Verftet lå nede noen år, frem til 1877 da kjøpmann Ole Jullum, skipsfører Thore Larsen, H. Gausvik og skipsbyggmester John Børve gikk inn og satset på bygging av jakter og galeaser.
Bjørnehougen ble overtatt av statsråd H. R. Astrup i 1890 etter en auksjon, og han solgte videre i 1893 til skipstømmermester Edvard K. Aspen (f. 1846) og skipstømmermennene Rasmus Holden, Ole Haaland og Hans Kvam for 14 000 kroner. Edvard K. Aspen døde i 1906. Hans sønn Edvard gikk inn i sin fars posisjon. Disse eierne, sammen med Edvard K. Aspens enke Nicoline, solgte til Aktiesælskabet Stærkoder (Mollan & Skeid) i 1916. Verftsområdet var på ca. 20 mål. Kunngjøringen av aksjetegningen var formulert slik: "I det vi innbyder til Aktietegning for istandbringelse av motor mek. verksted med jern og metalstøperi samt skipsverft i Kristiansund, meddeles at Bjørnehaugens Værft med grund, slipper, redskaper for enhver slaks huse og alle rettigheter er indkjøpt for en sum av kr. 104 000."
Ole Mollan og Bernt Skeid fortsatte sammen som bedriftsledere til 1932 på Stærkoder/Bjørnehaugen (o-en er skiftet ut i navnet), men skilte lag da Mollan kjøpte Kristiansunds Baatbyggeri på Gomalandet. Bernt Skeid drev videre under navnet Sterkoder Mek. Verksted. Da damptrålerne satte fart i byen mot slutten av 1930-årene, førte det til stor virksomhet på området med vedlikehold og utrustning til nye tokt.
Krigen kom med sine tragedier, og engelske fly ødela mye på verftet med bomber i 1944. 14 liv gikk tapt i en fryktelig eksplosjon, og blant disse ofrene var tømmermann Hjalmar Pedersen.
Den siste Sterkoder-motoren ble installert i 1946 i Backers slepebåt "Havna", som på byen bare gikk under navnet "Molloksen".
Fra starten 9. oktober 1916 til 1966 ble det ikke bygget båter ved Sterkoder, med unntak av noen få lektere. Produksjon av motorer, støperidrift og reparasjoner var arbeidsfeltene.
Høsten 1966 var det brødrene Ivar og Arnfinn Kamsvåg som tok over Sterkoder, og de fikk til skipsbygging selv om Distriktenes Utbyggingsfond la ned forbud mot et nytt skipsverft i Kristiansund. Brødrene fant en vei rundt problemet. Det første skipet ut av beddingen var ei ferje for Salten Dampskipsselskap i Bodø som fikk navnet "Skjerstad", og den har fått byggenummer fem i 1967.
I 1968 fyltes ordrebøkene med to redningsskøyter, "Ole C. Hovshovde" og "Arne Falstrøm". Deretter var det to hekktrålere, "Nord Rollnes" og "Andenesfisk II", som ble en eventyrlig start på en lang rekke av trålere for Hammerfest Industrifiske AS.
I slutten av 1970-årene ble det bygget lastebåter ved Sterkoder, og kommandittselskaper ville ha supplyskip med "Flexiservice 2" som den første (bestilt av K/S Staholm Supply, Oslo), og den andre var "Atlantic Blåna" bestilt av K/S A/S Blåna i Kristiansund. Atlantic Supply og Atlant-Oil er firmanavn knyttet til denne epoken i skipsverftshistorien.
Nevnes må også et annet fenomen; tunaskip til Mankoadze Fisheries Ltd i Ghana, som bestilte fire skip på hver 898 bruttotonn. Fine navn hadde de også: "Donna H", "Capt. Stendal","Marian Rosina" og "Wansima".
Sterkoder, heri opptatt Bjørnehougen (ikke glem brygga vår....) ble senere solgt til finske Wärtsila Marine, deretter Jens Ulltveit-Moe, og verftet hadde en ny storhetstid fra 1989 til 1993 med 20 trålere til russiske fiskerier under rederiet Rider Shipping. På slutten av epoken til Sterkoder ble det levert en rekke spesialskip for offshorenæringen og transport av papir.
Egentlig skulle Umoe Sterkoder i dag vært inne i avslutningsfasen av fregattbygging, som var en kontrakt Umoe vant i samarbeid med den statlige spanske verftsgruppen Izar Bazan. Moduler av skipene skulle produseres i Kristiansund, og et par av skipene skulle etter planen bli satt sammen på Umoes anlegg på Dale (gamle Storvik). Hvem som lurte hvem med fregattprosjektet, vet vi ikke alt om, men det førte til slutten for Sterkoder (og Bjørnehougens) lange liv som en hjørnesteinsbedrift i Kristiansund.
Umoe gir ikke opp. De har lagt en ambisiøs plan for utleie av industriarealer til offshore- og serviceindustrien. Og atter en gang er det kompetansebedrifter som flytter inn - og det er her "vår" brygge står for fall - om vi ikke gir den ny historie et sted i Vågen kystkultursenter, der Mellemverftet er juvelen i kronen. Med en liten edelsten i tillegg, skinner det bare mer.
Bjørnehougen-brygga er et gammelt fingeravtrykk etter svunnen storhetstid.
Svein Monsø i Umoe har foreslått flytting, og da er det sannelig mye byhistorie som også blir med på reisen til en trygg havn i Vågen, om vi får det til.



(fakta)Fra verftshistorien
* Kjøpmann Daniel Bendix Neumann bygget den første reperbanen i Vågen i 1777-78, og han tok også initiativet til byens første skipsverft i 1782, sammen med Morten Lossius "Eier av Fossund Gaard og underliggende Christiansund", ble enige om å bygge en skipskran - eller brabenk - i Vågen.
* Dette skipsverftet fikk på 1800-tallet navnet Nedre-Kranens Verft, og lå der Gassverktomta ligger i dag.
* Verftet var ferdig utbygget høsten 1787. De første skipsbyggmestre var Peder Juul (1742-1804) og Johan Brasen (1751-1818). Deretter fulgte Daniel Lie.
* Første fartøy som ble bygget på Nedre-Kranens Verft var en slup på 17 kl. for enkefru Talberg. Den fikk navnet "Carl Adam von Talberg".
* I 1794 ble Øvre Vaagens Verft anlagt av firmaet P. Kaasbøl & Søn, der eieren Jens Kaasbøl (1762-1811) var byens rikeste mann. Verftet ble bygget for å reparere firmaets egne skip. Tidlig 1800-tall begynte de å bygge egne skip.
* Bjørnehougens Værft ble først anlagt i 1824 med kjøpmann Peder Clausen som grunnlegger. Han hentet skipsbygger Henrik Holm fra Øvre Vaagens Verft som mester
* Når Mellemverftet ble anlagt, kan være gjenstand for diskusjon. Lokalhistoriker Thurn Christensen mener 1845 med skipsbyggmester Nils Peder Holm (1801-67). En innførsel i panteregisteret er året 1869 nevnt. I 1879 har verftet fått navnet Vaagens Brug og Værft, og da er det blitt et metallstøperi, smie og "forfærdigelse" av dampmaskiner.
(Kilder: Skipsbyggingens historie for Kristiansund og Nordmøre, Arne I. Hoem. Reperbaner og repslageri, Egil Husby. Norsk Sjøfartsmuseum. Fra Christiansunds gam

 

Klikk på bildene for å se dem i større format

Fotos: HELGE HEGERBERG - TOM KAASEN